Som følge av akutt svikt i hjernens senter for språk og setningsoppbygging slenger jeg derfor med noen av bildene som har fylt opp veggen min på Facebook den siste tiden. Som dere ser så har jeg faktisk grunn til å smile!

Man kommer ingen vei ved å fokusere på det negative, og i tillegg bruker man jo så himla mye energi på det. Jeg har en jobb som må gjøres, og jeg velger derfor å bruke energien min på det istedenfor. Ja, jeg er livredd/sliten/oppgitt/lei meg/stressa, men jeg går i alle fall ikke rundt og psyker meg selv ned. Eksamen får bare gå som den går. Jeg vet i alle fall at jeg har gjort mitt beste, og at jeg har vært mer eller mindre psykisk oppegående (bedre det enn kronisk negativt innstilt!) hele veien.

Så jeg sitter her, da. Dag ut og dag inn. Plantet fint på en stol på en lesesal ved St. Olavs Hospital. Jeg spiser litt is hvis det er fint vær og passer på å få i meg nok mat og drikke. Og så leser jeg. Jeg leser, pugger, skriver, tenker og leser litt til. Jeg har én stor oppgave de neste to ukene, og det er å holde meg på grensen. På grensen mellom hva man klarer å gi og totalkollaps. Jeg tar meg pauser om jeg merker det blir for mye og havner da litt på den riktige siden av grensen igjen. Jeg prøver å få mer enn seks timer søvn hver natt, og det bidrar også til at jeg holder meg på den riktige siden. Jeg har kommet fram til at det optimale for meg fram mot den store dagen er å bare kjøre på alt jeg klarer, men passe på å ikke bikke helt over. Å bare kjøre på til det verker i både hjerne og kropp, men likevel ha overskudd nok til å orke å sykle hjem når klokka blir alt for mye.

Hjernen fungerer kun til én ting for tiden, og det er å lære meg nye ting. Jeg sliter med å henge med i vanlige samtaler om annet enn pensum og glemmer både ord og uttrykk til den store gullmedalje. Jeg drømmer om bakterieinfeksjoner og kriteriene for rusutløst psykose og gjennomgår stadiene i blærekreft i hodet mitt rett før jeg sovner. Jeg orker ikke lage middag når jeg kommer hjem, og bruker alt for mye penger på mat i kantina. Det å ta meg to minutter pause for å gå på do er helt himmelsk, for der inne slipper jeg i alle fall å lese.

Så jeg holder meg på grensen. På grensen mellom alt eller ingenting.

Heldigvis er det fint vær, da.

Det er ikke bare sykdommer som gir tilstander. Intensiv eksamenslesing fra tidlig morgen til sent på kveld gjør ikke akkurat underverker for psyken. Jeg skal nå ta for meg de vanligste tilstandene på NTNUs lesesaler fram mot eksamen. Informasjon er samlet inn ved observasjon og er i tillegg i høyeste grad selvopplevd.

Fornektelse
Dette er kanskje en av de bedre tilstandene å være i. Du fornekter rett og slett at det i det hele tatt eksisterer noe kalt “eksamen”. Du sitter nå bare der på lesesalen fordi alle de andre gjør det, og føler deg som en flink sau i flokk der du rolig jobber.
Symptomer: Lav puls, god fokuseringsevne og pent skrevne notater.
Behandling: Ingen.

Utslitt
Du skulle så gjerne ha lest, men du bare orker ikke. Alt går så sakte. Tiden stopper nesten opp der du sitter og prøver å konsentrere deg. Du har så lyst til å sove. Du dagdrømmer om den deilige senga di og tider da alt var bedre. Du blir kvalm ved tanken på at dette er livet ditt i godt over en måned til.
Symptomer: Pulsen er for sliten til å orke å bli målt. Fokuseringsevnen er betydelig nedsatt. Bevegelsene er trege, og du orker knapt å snu deg når du hører at hun på raden bak deg mister hele kaffekoppen utover PC-en, og den tar fyr før den eksploderer. Notatene skrives i fire ganger så sakte tempo som vanlig.
Behandling: Tving deg selv til å tenke på hvorfor du gjør dette. Tving deg selv til å tenke på hvor mye det er dette du vil. Tving deg selv til å tenke at det ikke er lenge igjen, og at det er så innmari verdt å holde ut. Ta en tidlig kveld og legg deg til å sove selv om klokken ikke er mer enn  21.

Fornuft
Her er du realistisk. Du setter opp lister over hvilke mål som skal nås og når du skal nå dem. Du leser det man klarer og tenker at “jeg gjør så godt jeg kan. Ingen kan noen gang kreve mer av meg.”
Symptomer: Lett økt puls. Ekstremt fokus. Notatene er oversiktlige og med utheving av det virkelige eksamensrelevante.
Behandling: Ingen. Dette er virkelig den optimale tilstanden.

Håpløshet
Det er ingen vits i noe. Du kan ikke i din villeste fantasi forstå hvordan i huleste heiteste dette skal gå bra. Ingen i hele verden er så dum som deg , og du har bare lyst til å forsvinne vekk fra alt og aldri komme tilbake.
Symptomer: Høy puls. Tårer i øynene. Fokuseringevnen er sterkt nedsatt. Notatene bærer preg av skjelving.
Behandling: Prate med en av dem som befinner seg i  Fornuft-tilstanden. Gå hjem og bruk tid med dem du er glad i.

Prokrastinering
Du har et attention span of a three year old. Etter å ha lest tre setninger blir det plutselig veldig viktig å sjekke Facebook, Twitter, mail, bloggene til alle i hele Norge, lese alle nettaviser, lære deg spansk, betale den regningen du egentlig har utsatt alt for lenge, bestille sydenferie og planlegge hva slags tøymykner du skal kjøpe. Etter to setninger til med pensum kommer du plutselig på at du helt glemte å lese artikkelen om “Hvilken is er barnas favoritt i sommer?” da du var inne på vg.no for trehundreogtjuefemte gang i stad. Tjue minutter senere kommer du på at det jaggu er på tide å få ryddet opp i skapet ditt. Mens du holder på med dette får du det for deg at det slettes ikke hadde vært dumt å lage statistikk på hvor mange av de låste dørene på sykehuset adgangskortet ditt fungerer på, så du setter i gang med dette.
Symptomer: Normal puls. Fokuseringsevnen er fraværende. Notatene ligger nå i sin nye perm der arkene er sortert alfabetisk.
Behandling: Akseptere tilstanden du er i. Tenk at du sikkert blir glad når du kommer til nyvasket skap i morgen og at du definitivt får bruk for spansk en gang i livet. Etter noen timer i denne tilstanden må du ta deg selv i skinnet og tvinge deg selv til å i alle fall gjøre noe nyttig denne dagen.

Raseri
Du er fly forbanna på alt og alle. Ikke bare er eksamen dust, men menneskene rundt deg er også duste. Hvorfor i alle verdens dager valgte du å være venn med så irriterende personer?! Hvorfor valgte du å studere medisin?! Hvorfor MÅ DET ALLTID REGNE??? Hvorfor klarer ikke samboeren å putte osten tilbake i kjøleskapet etter å ha laget seg mat? ER HAN VIRKELIG SÅ DUM?
Symptomer:  Kraftig økt puls. Fokuseringsevne som en llama på speed. Notatene du skriver setter merker i pulten under.
Behandling: Gå hjem. Gjennomføre den hardeste treningsøkten du kan tenke deg. Still deg på et fjell og skrik av full hals. Kast stein.

Ekstase
Alt er flott! Livet er flott! Du og du så flink du er som sitter her på lesesalen klokken 21:00 en lørdagskveld. Og så utrolig spennende det egentlig er å lese om diaré! Du klemmer på vennene dine og spanderer kaffe på alle. Du smiler så bredt til kantinepersonellet at de begynner å lure på om du er rusa. Du kan nesten ikke vente med å bli ferdig med temaet du holder på med, for etterpå kommer det jo noe nytt og minst like spennende!
Symptomer: Intenst smilende øyne. Intenst smilende smil. Økt puls. Fokus er som alt annet; på topp! Notatene er mer fargerike enn noen gang, og frekvensen av hjerter rundt eksamensrelaterte ting går betraktelig opp.
Behandling: Ingen. Her vil du bli så lenge som mulig. Endorfiner er bra for både deg og de rundt deg.

Sammenbrudd
Nå går det ikke mer. Du har nådd bunn. Du prøver forgjeves å lese, men etter å ha lest den samme setningen fjorten ganger uten å få med deg essensen i den, gir du opp. Du ringer dine foreldre og hulker på telefonen mens du forteller dem at du skulle ønske de hadde nektet deg å begynne på dette studiet. Du er hundre prosent sikker på at dette aldri kommer til å gå bra, uansett hva.
Symptomer: Økt puls. Fokus tilhører fortiden. Kraftig skjelving og ukontrollert gråt. Notatene blir aldri laget.
Behandling: Det er virkelig nå de gode vennene med de gode ordene kommer inn i bildet. Og det er også virkelig nå du bare må gå hjem og sette på YouTube-filmer med søte katter. Etterpå burde du dra på kino og så burde du tenke på kreftpasienten du snakket med, sånn for å få satt ting litt i perspektiv.

Panikk
Du har så innmari dårlig tid! Holy mascara så mye du ikke har fått gjort! Du skulle jo ha gått gjennom minst fire forelesninger i dag, men klokken nærmer seg 20, og du har kun tatt halvannen. Du har ikke tid til dette! Du blar febrilsk gjennom bøkene i hundre og h*lvete mens du forsøker å få med deg noe, bare NOE! Du gjør unna fem forelensinger før klokken blir 21 og hiver deg over forelesning nummer seks. Du har så innmari dårlig tid!
Symptomer: Kraftig økt puls. Intens svette. Lyn i blikket og skjelving utav en annen verden. Notatene er styggere enn noen gang, og du har ikke sjans til å lese din egen håndskrift.
Behandling: Benzodiazepiner (beroligende) er nok det eneste som virkelig hjelper. I mangel på det burde man heller bli tatt til side av en bekymret venn og bli fortalt at man virkelig ikke lærer noe i denne tilstanden man er i. Man burde bli snakket strengt til og virkelig få høre at man er nødt til å skjerpe seg.

I dag har jeg vært innom minst tre av disse tilstandene. Dere kan jo tenke dere hvor lett det må være å bo sammen med meg i eksamensperioden.

Jeg er så sliten. Jeg er så innmari sliten.

Men så slår det meg. Jeg studerer medisin. Jeg skal bli lege. Jeg skal utdanne meg til å bli det jeg mest ønsker her i verden. Jeg brukte to år av livet mitt på å komme meg inn på dette studiet. To år med hard, hard jobbing og kun ett mål i sikte; medisin ved NTNU. To år der tanken på å studere medisin var det eneste som drev meg framover og det eneste jeg ønsket her i livet.

Og nå sitter jeg altså her. Jeg lever faktisk min egen drøm. Jeg studerer til å bli noen som kan hjelpe folk. Jeg studerer for å tilegne meg en haug av kunnskap slik at jeg, Pia, en vakker dag skal kunne bruke den på å hjelpe folk. Jeg lærer så innmari mye spennende, og kunne aldri i verden ha tenkt meg å være et annet sted enn jeg er nå. Jeg er så takknemlig for å kunne få denne muligheten, og jeg er så stolt av meg selv som har kommet så langt.

Så da slår det meg. Det er dette jeg vil. Og det er så innmari verdt det.

Husk på dette, Pia.

Vi vet aldri hva som skjer i dag og aldri hva som skjer i morgen. Vi vet egentlig ingen verdens ting av hva livet har planlagt for oss i fremtiden. For alt vi vet kan vi bli påkjørt på vei hjem fra skole eller jobb, eller en som står oss nær kan plutselig bli revet vekk. På et blunk er hele livet forandret, og man tenker at man skulle gjort hva som helst for at ting skulle bli som de var. Det får man dessverre aldri muligheten til. Den eneste muligheten vi har er å leve livet vårt her og nå. Vi kommer ingen vei med å leve livet vårt etter fremtiden. Vi kommer ingen vei med å bruke hverdagene våre på å klage, syte, ha det fælt og la være å sette pris på alle disse små tingene som gjør livet til Livet.

Jeg tenker ganske mye på dette, og prøver å leve livet mitt på en slik måte at jeg ikke, når jeg en gang skal dø, ser tilbake og ønsker at jeg gjorde ting annerledes. Jeg lever livet mitt slik at jeg kan ligge i en eventuell sykehusseng, hardt skadd etter en ulykke, og vite at jeg i alle fall har hatt det fint. Jeg setter enormt pris på alle de små tingene som skjer meg i løpet av en dag, og prøver å være det beste mennesket jeg kan være. Jeg er opptatt av å omgi meg med dem jeg er glad i, og å vise dem at det er nettopp det jeg er. Jeg kan ligge ti minutter rett ut på senga og bare føle at jeg lever mens jeg smiler for meg selv og kjenner hvor heldig jeg er som fikk muligheten til å gå på denne jord. Jeg kan se verdens vakreste soloppgang , trekke inn kjølig morgenluft og kjenne etter hvor godt jeg egentlig har det.

Jeg mener ikke at vi alle skal gå rundt og oppføre oss som om vi skal dø i morgen og derfor ta den helt ut, men det ligger altså noe i ordtaket “lev livet som om i dag var din siste dag”. Gjør mer av det du liker! Bruk mer tid på dem du er glad i! Kvitt deg med det i livet ditt du ikke er fornøyd med! Jobb hele tiden, hver eneste dag, med å ha det så bra som om du overhodet kan ha det. For plutselig er man ikke mer.

Jeg er ikke en sånn en som kan høre en ting én gang på forelesning og så huske det for resten av livet. Dessverre. Derfor krever det fra min side ganske mye innsats for at jeg skal ha mulighet til å kunne reprodusere ting på eksamen. Følgende gjør jeg for å huske ting så godt jeg kan:

1) Drar på forelensing
Vi har en egen timeplan der forelesere på forhånd legger ut presentasjonen de skal ha. Det beste jeg gjør er selvfølgelig å skrive av denne presentasjonen inn i et dokument, for så å sitte på forelesningen og fylle ut tilleggsinformasjon som kommer. Dette skjer dessverre alt for sjeldent, da jeg er lat til tusen. Forelesningene går som regel med til å skrive til krampa tar meg, eventuelt gi opp halvveis fordi jeg ikke orker.

Sakset fra dokumentet mitt som ble skrevet på forelesning om håndkirurgi:

Ikke alltid like lett å henge med i svingene når foreleser snakker i hundre og h*lvete.

2) Renskriver forelensingsnotatene
Det er nå læringsprosessen virkelig begynner. Jeg har, som seg hør og bør, laget en fin mal for notater, og omorganiserer nå forelesningen slik at ting kommer i riktig rekkefølge og under riktige underpunkter. Er det ting jeg ikke forstod fra forelesningen alene, bruker jeg Internett, bøker eller venninners notater (Dropbox <3) til å hente ut mer informasjon. legehandboka.no skal ha mye av æren for at jeg har kommet meg til 4. klasse.

3) Printer ut dokumentet jeg har skrevet
Dette har jeg satt som et eget underpunkt, for dere skal vite at det å finne en fungerende printer på St. Olavs Hospital er like lett som å finne nåla i høystakken. Er man først så heldig at man finner en printer som ikke dør på seg etter å ha skrevet ut to sider, ja da er det bare å sette i gang med destruksjonen av regnskogen og printe til krampa tar deg.

4) Leser over dokumentet jeg har skrevet og markerer det viktigste
Jeg har, som seg også hør og bør, et lass med markeringstusjer, og hver farge har sin egen funksjon. Blå er hovedoverskrifter, grønn under der igjen, deretter rosa, oransje, gul med oransje understrek og helt til slutt gul, som markerer teksten.

5) Skriver ned hovedpoengene fra eget dokument på eget ark
Nå får jeg virkelig satt ting i system, både på arket og oppe i hodet mitt. Jeg blåser i alt jeg mener jeg ikke har sjans til å huske til eksamen uansett, og skriver kun ned det absolutt viktigste. Hvert tema (pediatri, hud, ortopedi, psykiatri og så videre) har sin egen farge (bestemt ut fra synestesien min). Teksten jeg skriver for hånd markeres med slike fine, tørre markeringsblyanter, og fargekodene her stemmer selvfølgelig overens med den jeg nevnte under punkt 4). Etter å ha gjort dette kan et dokument på rundt 20 sider fort bli til et par tettskrevne A4-ark. Det er disse notatene jeg bruker mest tid på og også disse notatene jeg lærer desidert mest av. Om det begynte å brenne hjemme, er det ikke vanskelig å velge hva jeg skal prioritere å ha med meg ut (bamsene mine og notatene mine).

(Beklager crappy bilder, men det er lite populært å dra frem speilrefleksen på lesesalen.)

6) Om det lar seg gjøre: kollokvie
Kollokvie betyr enkelt og greit at en gjeng folk med samme mål i sikte setter seg ned for å prate gjennom et tema sammen. I dag, for eksempel, skal jentene og jeg bruke et par timer på kneskader og kneundersøkelsen. Vi skriver på tavler, peker på skjelett, lager enkle oversikter i tabeller og diskuterer rundt diagnoser vi synes er vanskelige. Læringspotensialet er enormt på kollokvie, særlig hvis du har vært så flink å forberede deg godt på forhånd.

Etter å ha lest psykiatri har jeg innsett at jeg fyller kriteriene for en del diagnoser hva tvang og orden angår, men det struntar jag i. Jeg lærer jo!

Ta deg tre minutter til å se klippet under før du scroller videre.

Dere kan jo gjette hvor glad jeg ble for bursdagsgaven jeg fikk av to av gutta mine. Nå har jeg altså Internett! Og det er så fuckings awesome.

Etter et par hektiske fadderuker i førsteklasse på medisin hadde jeg ennå ikke funnet noen jeg klikket med. Det var helt til Maja satte seg ned ved siden av meg på gulvet på en alt for overfylt fest og begynte å prate. Snart skjønte jeg at “yes, her er hun endelig!”. Det eneste jeg husker godt fra den kvelden er hvor glad jeg ble for å kunne sitte der på gulvet og snakke om alt og ingenting og føle at jeg pratet med ei som virkelig var på samme bølgelengde som meg. Det er så lett å prate med Maja, og hun sprer om seg med smil og glede hvor enn hun går. Rett som det er finner jeg post it-lapper på pulten min eller inne i bøkene mine med “Ha en fin dag :)” eller “Æ e glad i dæ, fining”. Da jeg var i Tyskland og hadde det tungt fikk jeg ofte mail med bilder av søte dyr eller koselige ord. Hun er så flink med alle disse små tingene som alt for mange oss gjør for lite av, men som betyr så innmari mye.

Maja er også innmari sta. Hun er så sta at når hun har bestemt seg for å gjøre noe, så skal hun f*en meg få det til, enten det er å jogge opp Blussvollbakken til hun nesten spyr eller å sette inn støtet for å fullføre eksamenslesingen så godt hun kan. Jeg blir så utrolig inspirert av selvdisiplinen den jenta har, og det er sånne som Maja som må til for at jeg selv skal ta meg i skinnet og få ting gjort.

I tillegg til å være generelt awesome har Maja også et syn på livet jeg synes flere burde lære av. Hun er innmari flink til å rett og slett drite i ting hun ikke får gjort noe med, og heller fokusere på hva som faktisk er viktig her og nå. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger hun har sagt til meg “men Pia, dette får du ikke gjort noe med, tenk heller på X eller X og la de andre tingene seile sin egen sjø”. Og når Maja sier sånt, da har hun jo rett.

Se på det smilet, da. Det er umulig å ikke bli glad i et menneske bak et sånt smil.

Hurra for meg som fyller mitt år. I dag skal jeg spise veeeldig god middag med mange av de fineste menneskene jeg vet om, og i morgen skal jeg vise alle at det å være 25 ikke er noe hinder for hæla i taket. I tillegg skinner sola, og jeg har fått bursdagsgave i posten. I dag er livet veldig, veldig fint.

Jeg vet egentlig ganske lite om hvordan fremtiden min ser ut. Jeg aner ikke hvor jeg kommer til å ende opp etter jeg er ferdig i Trondheim. Jeg aner ikke om jeg kommer til å finne den store kjærligheten eller om jeg kanskje til og med har møtt ham allerede. Jeg aner ikke hvor jeg skal kjøpe min første leilighet og hvor i Norge den kommer til å være. Jeg aner ikke om jeg i det hele tatt kommer til å bosette meg i Norge. Om jeg kommer til å spesialisere meg innenfor gastro, blod, øye, øre-nese-hals, hud, endokrinologi, nevrologi eller allmennmedisin har jeg ikke peiling på, og jeg vet også fint lite om jeg kommer til å få barn før jeg er 40. Jeg vet ikke om jeg kommer til å gifte meg eller om jeg noen gang får summa meg til å følge drømmene mine om å gjøre verden til et bedre sted.

Kort oppsummert så har jeg veldig liten peiling på hvordan livet mitt kommer til å bli. Det er mulig dette burde skremme en kontrollfreak som meg, men det gjør det altså ikke. Jeg gleder meg bare, jeg. Jeg gleder meg til å ta del i mitt eget liv mens brikkene til puslespillet kommer snikende fram, én etter én. Jeg gleder meg til å våkne hver morgen, for man vet aldri hva som kommer til å skje i løpet av dagen. Jeg trives godt med å kun være en blid og fornøyd Pia som tar ting ganske med ro, men samtidig griper tak i alle muligheter hun får. Før jeg vet ordet av det skjer det et eller annet superawesome og livet mitt bestemmer seg for å gå en helt ny vei.