Det lukter også noe helt spesielt på slike vinterdager. Lukten av skiturer i lysløypene og snøballkrig på hytta. Lukten av høst som endelig ble til vinter og varme kvelder i sofaen med pledd over seg. Det lukter reint og klart, og hvert åndedrag hjelper deg til å klarne hodet og bare nyte.

Du går bare slik mens verden beveger seg i et raskere tempo forbi deg. Du tar det med ro, for man har da absolutt ikke dårlig tid. Du bruker tiden på å titte rundt deg og nyte synet av et trøtt, men så smått våknende Bakklandet. Du nyter synet av Festningen og Tyholttårnet mot denne fantastisk klare, blå vinterhimmelen. Det biter i kinnene over Elgeseter bro og du har for lengst mistet følelsen i lårene, men det gjør ikke noe, for det er bare nå på vinteren du er så heldig å få nyte slike dager.

Du bruker ninjaferdighetene dine til å manøvrere deg over holka som dekker samtlige fortau. For fire år siden ville du ha vært sint og livredd for å falle, men nå er du bare moderat rett og heller mer fornøyd med hvor god balanse Trondheim har gitt deg. Du finner deg en stripe med bar bakke å følge, og smiler til mannen som haster forbi deg mens han snakker i telefon.

Du kjøper billig kaffe i kantina som er så snill å åpne en hel time før de andre. Du er kjempefornøyd med investeringen i SiTs nye miljøkopp, endelig i riktig størrelse, og du takker damen som solgte deg kaffen. Du overhører en samtale om en som ikke kommer på jobb fordi han var på danskebåten i helga, og gjør ikke et forsøk på å skjule det spontane smilet engang.

Vel inne på lesesalen er det stille og rolig, og jentene som sitter der fra før av smiler til deg når du kommer inn. Det prikker det i ansiktet og lårene når følelsen så smått begynner å komme tilbake, og du henter frem teppet ditt med sauer på og tøflene som egentlig ikke gir noen varme i det hele tatt, men som er veldig søte. Du har på deg den alt for store joggebuksa di, bare fordi du har lyst. Du pakker deg inn i pleddet og trekker ermene på genseren ekstra langt ned.

Du har planlagt hva du skal få gjort med tiden du har til disposisjon den dagen, og vet at du kan gå hjem med god samvittighet når dagens økt på avdelingen er ferdig.

Hvis alle hadde opplevt minst én slik morgen i uka er jeg sikker på at verden hadde blitt et bedre sted å bo.

SiT Trening

SiT står for Studentsamskipnaden i Trondheim, dvs de som ordner med alt fra studentboliger til kafeer til trening til you name it. Hos SiT kan du for den nette sum av veldig lite penger trene et helt år på deres tre forskjellige sentre i Trondheim; Gløshaugen, Dragvoll og nå også Solsiden. Jeg har bare prøvd ut de to førstnevnte, så jeg baserer naturlig nok anmeldelsen min på dem.

Pluss
- Veldig, veldig rimelig trening (600 i semesteret for NTNU-studenter, 650 for HiST-studenter)
- Flinke instruktører som vet hva de holder på med
- Godt utvalg i saltimer (aerobic, spinning, pump, puls, you name it)
- Du finner alltid noen kjente å prate med

Minus
- Det er langt å reise til både Dragvoll og Solsiden for enkelte (og det er også kun der de har spinning)
- Både Gløshaugen og Dragvoll bærer preg å ha eksistert en stund
- Ingen tidlig-tidlige morgentimer
- Sene åpningstider og ingen frokostservering
- Stappfulle sentre på ettermiddagen, jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har ventet på en tredemølle

SATS

SATS har to sentre i Trondheim; ett i Midtbyen og ett på Valentinlyst. Jeg trente på det i Midtbyen i ett år.

Pluss
- Veldig sentral beliggenhet om du bor i Midtbyen
- Åpner tidlig og serverer frokost
- Tidlige morgentimer
- Veldig store styrkerom med mye bra utstyr
- Stor, nyoppusset garderobe
- Mange morsomme kampanjer der du motiveres til å trene, for så å motta en premie
- Aldri fullt
- App til iPhonen der du kan booke trening

Minus
- Mye, mye dyrere enn SiT (her betaler du rundt 450 i måneden (mulig det er billigere for studenter))
- Aldri fullt – aner dere hvor kjedelig det er på spinningtime der det kun er instruktøren, en tilfeldig annen person og deg selv?
- Sjelden bytting av musikk som brukes på gruppetimer. Man går lei etter et par måneder

3T

3T (Trim, Trening, Trivsel) er den O’ Store Treningskjeden i Trondheim/Trøndelag. De har veldig mange sentre, både i sentrum og utenfor, og hele Trøndelag har trent på disse siden de åpnet. Jeg har selv trent der i hele én uke.

Pluss
- Mange sentre
- Åpner tidlig og serverer frokost
- Morgentimer hver eneste dag på hvert eneste senter!
- Fantastisk flinke, og ikke minst inspirerende, instruktører
- 4×4-prinsippet (intervalltrening) brukes til den store gullmedalje
- Fulle morgentimer (jeg får energi av å trene med andre)
- Store, nyoppussede garderober
- Store styrkerom
- Fancy spinningsaler med lys- og lydutstyr som gjør at du glemmer at du har det vondt
- App til iPhonen der du kan booke trening

Minus
- Mye, mye dyrere enn SiT (jeg betaler 380 kroner i måneden, men det er fordi jeg jobber på St. Olavs Hospital. Normal studentpris er 450 kroner.)

Summa summarum
Dere kan jo gjette hvor fornøyd jeg er med å trene på 3T? Definitivt det beste stedet å trene om du har (eller tar deg) råd til det. SiT er heller slettes ikke dårlig, og jeg hører rykter om at det nye senteret på Portalen er veldig, veldig bra. Jeg er dessverre avhengig av å trene før resten av verden har stått opp, så grunnen til at jeg valgte 3T framfor SiT da jeg kom tilbake fra Tyskland var nettopp det. Ja, det er verdt 380 kroner i måneden. Det er snakk om prioriteringer, og jeg får evig tilbakebetalt i form av endorfiner.

Er du student og ute etter veldig bra trening? Har du ikke det spesielle behovet for grytidlig spinning eller frokostservering etterpå? Meld deg inn hos SiT.

Jeg var på nippet til å tatovere meg da jeg bodde i Tyskland (jeg hadde til og med snakket med tatovøren og bestilt time), men jeg hadde hele tiden en følelse av at dette ikke var riktig. Jeg var ikke fornøyd med måten tatovøren ville lage tatoveringen, og så ikke for meg å ha hele leggen dekket med en DNA-tråd (han var nødt til å lage den stor for at de skulle bli fin). Enden på visa ble at veldig usikre Pia ringte og avbestilte hele greia. Da jeg på torsdag var innom tatoveringsstudioet her i Trondheim var jeg derimot sikker. Veldig sikker. Og nå er de med meg for resten av livet, disse ordene som har betydd så mye de siste årene.

Lev i nuet, folkens. Det er så bortkastet å bekymre seg for fortiden og fremtiden.

(Er den ikke fiiiiin? Jeg er helt forelska.)

For noen måneder siden ble jeg tipset om siden mytomatoes.com av en venn. Han forklarte meg kjapt konseptet, og siden har jeg vært hekta. mytomatoes.com bruker en teknikk kalt Pomodoro, som på italiensk betyr tomat. Vi har alle sett timere man kan ha på kjøkkenet som ligner på tomater, og jeg tror det er her teknikken har hentet navnet sitt fra. Greia er i alle fall at du skal jobbe/lese i korte perioder og deretter ta korte pauser mellom hver økt. Tiden man skal jobbe effektivt er ikke mer enn 25 minutter, som er kort nok til at alle klarer det. Deretter får du en pause på 5 minutter før du starter med neste tomat. Ønsker du det, kan du også velge å ta lengre pauser når du f.eks skal spise eller gjøre andre mer spennende ting. På mytomatoes.com blir du i tillegg bedt om å logge hva du har gjort etter en tomat er ferdig, og registrerer du deg med brukernavn får du en fin statistikk over hvor flink du har vært. Motivasjon der, altså.

For en som meg, som veldig ofte bruker mer tid på internettfjasing (mirken, Facebook, twitter, nettaviser, mail, blogger, you name it) enn å være effektiv, er dette et fantastisk verktøy for å hjelpe meg til å ta meg sammen. 25 minutter er jo faktisk veldig lite, og det er utrolig hvor mye man får gjort når man er effektiv. Istedenfor å komme på lesesalen en tidlig morgen og tenke “nå har jeg hele dagen foran meg, i dag skal jeg gjøre ALT” for så å bli sittende hele dagen og drive dank, tvinges man nærmest til å gjøre en innsats med disse tomatene.

Er du en slik en smartphone-bruker, finnes det en mengde pomodoro-apper å velge og vrake i.

Prøv det, da vel! :)

Endelig er jeg tilbake i Norge, landet jeg det siste halve året har funnet ut at jeg er innmari glad i og stolt av. Endelig er jeg tilbake i Norge, der jeg skjønner hva alle sier og omvendt. Endelig er jeg tilbake i Norge, der man spiser (sunn) middag til normal tid og heller frukt enn berlinerboller og sjokolade til mellommåltider. Endelig er jeg tilbake i Norge, der man holder på å spy opp middagen etter første intervallet på PulsStep framfor å såvidt bli svett etter en steptime på 60 minutter. Endelig er jeg tilbake i Norge, der YouTube-videoene faktisk ikke er sperret og folk har hørt om Spotify. Endelig er jeg tilbake i Norge, der jeg kan se på Morgennytt mens jeg spiser ordentlig, norsk müsli med alt for mye Tine Ekstra Lett melk.

Endelig er jeg tilbake i Trondheim, byen jeg nærmest er forelsket i. Endelig er jeg tilbake i Trondheim, der menneskene jeg er så voldsomt glad i og ville gjort nesten alt for befinner seg. Endelig er jeg tilbake i Trondheim, med de små, fine gatene og de koselige kafeene. Endelig er jeg tilbake i Trondheim, der  verdens beste kull08 er. Endelig er jeg tilbake i Trondheim, der jeg kan la trønderen i meg flyte fritt og forvirre samtlige ukjente mennesker jeg snakker med (“hvilken dialekt har du egentlig?”). Endelig er jeg tilbake i Trondheim, der jeg kan bruke lang, lang tid på turen til skolen og bare bruke tiden til å tenke på alt som er fint. Endelig er jeg tilbake i Trondheim, der sykehuset er totalt awesome og legene likeså.

Endelig er jeg tilbake i leiligheten, den jeg har savnet mer enn jeg har innsett selv. Endelig er jeg tilbake i leiligheten, med min egen seng som er så skeiv at det er umulig å sove på midten av den uten å rulle ned. Endelig er jeg tilbake i leiligheten, med den helt distinkte lukten og sofaen som er perfekt til å ligge henslengt i. Endelig er jeg tilbake i leiligheten, med vår søte lille oppvaskmaskin og alt for fulle krydderhylle. Endelig er jeg tilbake i leiligheten, der jeg kan spise middag sammen med Mikkel og kjefte på ham fordi han ikke forsyner seg nok med grønnsaker. Endelig er jeg tilbake i leiligheten, med ugla på veggen som passer på meg og de veldig rosa tallerknene mine.

Jeg har det så innmari bra nå.

Jeg skal være den første til å innrømme at min egen selvfølelse til tider er ganske så mye lavere enn den burde være. Alt føles bare håpløst, og jeg lever mitt eget liv sånn egentlig uten å være fornøyd med tingenes tilstand. For et par år siden kom jeg over et portrettintervju med en eller annen norsk B-kjendis. Hun ble stilt spørsmålet om hvordan det var å være henne, og hun fortalte at det var helt fantastisk! Alt takket være en bok hun hadde lest. Jeg ble nysgjerrig. Er det virkelig noe vits med slike selvhjelpsbøker? Er det ikke bare noe 40-årige husmødre leser når de er ferdig med husmorspornoen sin? Jeg lette fram denne boken på internett, og så at den hadde fått ganske gode kritikker. 150 kroner og noen dager senere havnet den i posten. Jeg begynte å lese, og kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har hatt en slik åpenbaring mens jeg har lest en bok før.

Boken heter “Selvfølelse nå!” og er skrevet av den svenske coachen Mia Törnblom. Hun er en tidligere rusmisbruker som en dag våknet opp og innså at hun var nødt til å forandre livet sitt, og at dette måtte begynne med å forandre måten hun så på seg selv på. Hun kom seg ut av narkotikahelvetet, og fikk til slutt orden på eget liv. Nå reiser hun land og strand rundt og holder foredrag om nettopp selvfølelse.

Boken er veldig lettlest og inneholder historier fra forfatterens eget liv, historier fra mennesker hun har hjulpet og ikke minst råd og veiledning til hvordan du selv kan forbedre din egen selvfølelse. Jeg kunne skrevet innlegg lengre enn wordpress har lagringsplass til om hvor bra denne boken er. Mia får deg til å innse hvor mye teite ting vi går rundt og tenker på hele dagen, istedenfor å bare gjøre noen enkle grep og få et bedre liv. Hun gir deg tips til hvordan du kan slutte med å sammenlikne deg selv med andre hele tiden, til hvordan du kan lære deg å glede deg på andre vegne framfor å bli sjalu, og hvordan du med kun mental trening kan lære deg å like deg selv akkurat slik du er. Hun lærer deg å sette mer pris på menneskene og tingene du har rundt deg, og hun lærer deg hvordan du kan tenke og reagere i ulike situasjoner for å komme bedre ut av det enn hva du tidligere gjorde.

Jeg leser nå boken for andre gang, dette fordi jeg som nevnt skal gjøre 2012 til mitt år, og trenger en skikkelig kick-start. Om jeg med dette blogginnlegget kan hjelpe én annen person på veien til bedre selvfølelse, så blir jeg veldig, veldig glad. Du får sikkert kjøpt den hos de fleste bokhandlere, men du kan også bestille den fra nettet. Jeg fant den til 49,50,- her.

Lykke til på veien mot bedre selvfølelse :) Husk at du er verdt mye mer enn du tror.

I løpet av julen har vi byttet internettleverandør, og som seg hør og bør gikk det selvfølgelig ikke uten problemer. Vi hadde med andre ord ikke internett da jeg kom hjem i går. Gamle-Pia ville ha lagt seg ned for å dø (jeg er over gjennomsnittlig avhengig), men nye-Pia tenkte at “dette blir fint! Nå kan jeg bruke tid på å lese alle bøkene jeg aldri har fått begynt på, pakke og vaske ned leiligheten tidligere enn fem minutter før flyet går og være mer sammen med vennene mine.” Fornøyd med egne tanker, tok jeg på meg treningsklær og jogga favorittruta mi.

Tilbake i leiligheten, svett som bare jeg klarer, hoppet jeg i dusjen. Kaldt vann. Veldig kaldt vann. Internett var tydeligvis ensom, og bestemte seg for å ta med seg varmtvannet på ferie. “Javel”, tenkte jeg. “Jeg kan jo ikke gå rundt i min egen stank til vi får varmtvann igjen, så jeg får heller se på det som en mulighet for en forfriskende dusj.” Som tenkt, så gjort. Jeg fikk til og med credz av min Mitbewohner for å ha orka, så jeg var rimelig fornøyd.

Istedenfor å bruke de siste dagene mine er i Aachen til å synes synd på meg selv fordi jeg ikke får sjekka Twitter 24/7 eller dusjet i varmt vann når jeg vil, skal jeg heller bruke dem på å kose meg så mye jeg bare klarer. Jeg har en flott mulighet til å sitte mye i egne tanker, noe som er fint når man skal gjøre 2012 til sitt år og trenger all motivasjon man kan få. Jeg skal være så sosial som jeg aldri har vært, for jeg skal jo faktisk snart reise fra alle de herlige menneskene her nede. Og hva varmtvannet gjelder, så blir jeg rett og slett nødt til å dra på treningssenteret ofte for å få dusjet. Mens jeg er der kan jeg liksågodt gjøre en innsats først.

Med andre ord er det altså ganske fint uten både nett og vann. Ich kann mich nicht beklagen.

I og med at vi er inne i denne klisjéverdenen, fortsetter vi litt til. Man lever bare én gang. I alle fall så vidt noen av oss kan bevise. Hvorfor skal man ikke da benytte sjansen til å ha det så bra som overhodet mulig? Hvorfor skal man kaste bort tid og energi på å bekymre seg for morgendagen, bekymre seg for hvisomatte hvisomatte? Hvorfor skal man gå rundt og være misfornøyd med egne prestasjoner, egne egenskaper og eget liv? Jeg sier ikke at jeg har det helt forferdelig på generell basis, men jeg har som alle andre mennesker dager eller perioder der jeg bruker for mye av dagen min på ting som til slutt ikke gir meg noe som helst tilbake. Dette har jeg tenkt til å endre på.

2011 var et år med mye stress, mye turbulens, kjærlighetssorg, dårlige perioder og søvnløse netter. Men 2011 var også et år med ordentlig lykke, fantastiske opplevelser og stor selvutvikling. Jeg har med andre ord sett at det ligger et potensiale i meg til å endre ting til det bedre, til å vri livet mitt inn på den stien jeg ønsker å følge. I 2012 skal jeg ta dette prosjektet til nye høyder.

Jeg har skrevet en liste. Jeg satte meg ned med fint papir og penner i alle farger og skrev så fint en legespire bare klarer. Listen er en kontrakt med meg selv der jeg har fylt inn tekst under følgende punkter:

* Tre ting jeg lover meg selv at jeg skal gjøre innen ett år
* Disse tre egenskapene vil jeg utvikle innen ett år
* Tre hyggelige ting jeg vil skal skje i livet mitt innen ett år
* Sånn vil jeg ha det på skolen
* Følgende opptar for mye av min tid, og det vil jeg gjøre noe med
* Følgende vil jeg bruke mer tid på
* Følgende vil jeg lære mer om
* “Må”-ting jeg vil slutte med

Deretter har jeg skrevet under. Dette er listen jeg skal se på hver kveld før jeg legger meg. Dette er listen det jeg har skrevet ned kort og konsist hva jeg ønsker fra meg selv og mitt liv det neste året. Ja, mye av det jeg har skrevet ned er vanskelig og kommer til å kreve mye av meg, men jeg fungerer veldig fint når jeg har mål å strekke meg etter.

Det er så bortkastet å bare la livet sitt gå forbi uten å egentlig nyte alt som skjer i det. Uten å sette pris på ting ned til den minste lille detalj. Uten å innimellom bare ligge på senga og stirre i taket mens du tenker over hvor godt du egentlig har det. Det er så bortkastet å ha så mye potensiale i seg (som jeg er overbevist om at alle mennesker har) og bare hive det vekk fordi man ikke “orker”. Det er så bortkastet å våkne opp en ny dag og starte dagen med å angre på at man ikke tok tak i ting tidligere. I 2012 skal jeg starte dagene med å smile til meg selv i speilet (jeg er tross alt et kvalmende A-menneske) og heller bruke energien min på å forsøke å gjøre dagene så gode jeg bare kan, framfor å tenke “møkk, nok en dag der sikkert alt går i dass”.

Livet handler om å ha det gøy, og i 2012 er det akkurat det jeg skal.

Aachen. Jeg stappa en koffert og en Berganssekk full av livet mitt og flyttet til den tyske byen Aachen. Jeg kjente ingen der, og tysken min var dårligere enn hva den var da jeg slutta med tysk i andreklasse på videregående. Med andre ord en kjempeutfordring. I begynnelsen var jeg så redd og forvirret at jeg ikke har ord. Jeg gråt på Skype til venner og forstod ikke hvordan i alle dager jeg skulle overleve dette. Plutselig løste alt seg, og nå er jeg heller lei meg for at jeg snart må pakke den samme kofferten og Berganssekken og flytte tilbake.

Brudd. Jeg ble i 2011 singel, og jeg skal være den første til å skrive under på at det ikke er noe å anbefale.

Crew. Ja, jeg snakker selvfølgelig om TG. Dere har sikkert blitt lei av hvordan jeg nevner disse fantastiske menneskene i hytt og gevær, men det er altså det de er; fantastiske. TG11 var, om mulig, det beste hittil.

Deutsch. Jeg hadde som mål å lære meg å prate tysk før jeg dro fra Tyskland. Det er nok dessverre ikke helt nådd, men jeg klarer i alle fall å holde en samtale gående og gjøre meg forstått. Jeg har også fått høre at jeg bruker ord og setninger kun folk på min egen alder gjør, så jeg har i alle fall hengt nok sammen med tyskere til å plukke opp ett og annet.

Endokrinologi. Faget om hormoner. Dette var mitt første møte med det tyske sykehus, og legene som jobbet der var så ålreite at jeg klarte å ikke gå på veggen selv om jeg sleit med det meste de ukene. Jeg husker ennå privatundervisningen jeg fikk av en av legene mens vi ventet på neste pasient. Jeg satt bare der og smilte, for læren om hormoner (og ikke minst hormonsykdommer) er ufattelig spennende.

Fødsel. Jeg har endelig fått vært med på fødsler, både naturlige og keisersnitt. Jeg skal love deg at det ble jobbet hardt for å ikke knekke sammen i tårer rett etter barna var født. Jeg skal også love deg at det er klin umulig å ikke grine når du er den eneste tilstede i rommet når tvillingene som er under tjue minutter gamle for første gang åpner øynene og holder rundt fingeren din. Det tror jeg er det sterkeste jeg har opplevd i hele år.

Game of Thrones. Eller Cylon Wars/Sex and Battle som vi kaller det (intern greie). Hvilken serie. Hvilke skuespillere. Hvilken intro! Jeg er hodestups forelsket.

Hovedoppgave. I femteklasse må alle medisinstudentene skrive hovedoppgave, og hva den skal inneholde må man velge på høsten i fjerdeklasse. Oppgaven kan sammenliknes med en masteroppgave, og den varer et halvt år. Jeg og fineste Sirimi skal skrive oppgave om keisersnitt i…. Sierra Leone! Detaljene er ennå ikke helt klarlagt, men vi vet at vi skal være der nede i rundt to måneder og at det mest sannsynlig kommer til å bli en opplevelse for livet.

Inspirasjon. Jeg har i 2011 prøvd å la meg inspirere av menneskene jeg ser opp til, framfor å bare være misunnelig på deres gode egenskaper. Tro meg, dette er ikke så lett som det kanskje virker som, men alt blir bedre med trening.

JuleLAN. Tradisjonen ikke tro ble det arrangert LAN (local area network, på folkemunne “dataparty”) i romjula. Jeg har måttet innrømme at Mac rett og slett ikke er perfekt. Det eneste jeg har fått spille er Unreal Tournament på PC-en til en kompis, da min egen MacBook Air ikke er duganes til noe som helst uten CD-rom eller nettverksport. Heldigvis fikk jeg på tross av dette lille problemet ledd masse, ledd litt mer, fått kvalitetstid med de jeg er glad i og deretter ledd litt mer.

Kina. Jeg og Espen reiste på en treukers tur til Kina i sommer.For et land, for et folk, for en kultur og for en mat. Opplevelsene var slike jeg aldri, aldri kommer til å glemme. Å ta nattog og se solnedgangen over uendelige rismarker. Å se lysshowet i Victoria Harbour i Hong Kong. Å gå på en kun delvis restaurert del av den kinesiske mur. Å spise middag i 86. etasje i Shanghai. Å vandre i fjellene der mennesker bodde for hundrevis av år siden. Fantastisk mat, hver eneste dag.

Livsstilsendring. Jeg ble i 2011 vegeterianer, et valg basert på at jeg ikke vil ha døde dyrs liv på samvittigheten. Jeg har oppdaget en helt ny verden når det kommer til mat, og er veldig glad for at jeg tok dette valget. Det verste Grandiosa-savnet er over, og jeg lever veldig fint uten kjøtt.

Musikk. Jeg oppdaget i 2011 dubstep, og er for alltid glad i ham som introduserte meg for det. Gi meg litt mye bass og noen synther på syre, og du har meg.

Norge. Er det noe man finner ut når man er i utlandet, er det at man er patriot på sin hals. Det er jo selvfølgelig ikke så rart, i og med at Norge er det beste landet i hele verden. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har snakket med tyske pasienter om Norge (“ja, det er jo en del tyske turister på veiene hver sommer”), eller hvor mange ganger jeg har funnet på unnskyldninger for å male et norsk flagg i ansiktet eller pynte meg med norske farger. Jeg har innsett at jeg rett og slett er himla stolt av å være norsk.

Overraskelsesfest. Jeg trodde bare vi skulle ha en rolig kveld med noen venner av oss, men da jeg kom inn i leiligheten stod plutselig hele gjengen der og ropte “surprise!”. Jeg fikk kort og verdens fineste smykke, og de hadde både bakt kake (oreokake, NAM!) og laget istand mat. Alt dette for å ønske meg lykke til i Tyskland. Jeg kan si det til det kjedsommelige; jeg har verdens beste venner.

Personlig utvikling. Dette er et evigvarende prosjekt, men 2011 var året da jeg virkelig gikk inn for å begynne å endre på ting med meg selv. Jeg jobber hver eneste dag for å bli et bedre menneske, for du vet jo aldri. Plutselig er du død, og jeg vil ikke ha levd et liv jeg ikke er fornøyd med. Møter med dødssyke pasienter og deres familie setter i gang en tankeprosess det er vanskelig unngå.

Quark. Dette er noe smøreostliknende greier tyskerne bruker til pretty much everything. Da jeg hentet en kompis på togstasjonen i Aachen, hadde han kjøpt seg “quarkbällchen” på flyplassen. Han klarte ikke å slutte å le, og jeg skal innrømme at det kanskje ikke er det mest tiltalende ordet på noe spiselig. Smaker godt, da.

Radioamatør. Jeg ble med i en gjeng på Samfundet, ARK (akademisk radioklubb). Å være med på Samfundet når du studerer i Trondheim er som et mekka for oss som liker frivillig arbeid. For en flott gjeng med mennesker, og for noen fester.

Savn. Jeg har savnet ganske mye den siste halvdelen av dette året. Jeg har savnet vennene mine, jeg har savnet familien min, jeg har savnet kattepusen og jeg har savnet Trondheim. Heldigvis synes jeg at det er “ålreit” å savne, fordi da vet man hvor mye den eller det man savner betyr for deg.

Trening. Jeg steppet opp treningen i 2011, og endte opp med å kvitte meg med enda flere kilo. Veldig fornøyd der, altså.

Uniklinik. Eller universitetsklinikken, om du vil. Dette er sykehuset i Aachen, og stedet jeg har tilbragt siste halvdel av 2011, morgen til kveld. Sykehuset er bygget på 70-tallet, og ser mer ut som et kjernekraftverk på syre enn et sykehus. Er du ikke sjuk når du kommer, sørger sykehusets mange ganger i de mest intense farger for å gjøre deg syk før du drar. True story.

Vennskap. Jeg har fått så mange nye venner dette året, de aller fleste etter jeg flyttet til Tyskland. Tenk om jeg ikke hadde valgt å gjøre nettopp det, da hadde jeg sittet her jeg sitter nå og ikke hatt gleden av å vite at jeg har nye mennesker i livet mitt som jeg er glad i og som er glade i meg. I tillegg har jeg styrket mange av vennskapene mine. Det er i krisesituasjoner man finner ut hvem som egentlig er dine venner og hvem som eeegentlig ikke bryr seg så mye. Flaks for meg at mine venner havner i første kategori, og jeg er så innmari takknemlig for at de har hjulpet meg gjennom høsten.

Weißbier. Dette fantastiske, tyske hveteølet som smaker som himmel på jord. Å komme hjem til Dahls kommer til å bli en stor, stor nedtur.

Xylocain. Rett og slett fordi dette er det eneste gode ordet på X jeg kommer på. Xylocain er et lokalbedøvelsesmiddel brukt f.eks før man skal sy, noe jeg var sååå nære å få gjøre på en pasient en gang jeg hang med legene på akuttmottaket en sein kveld tidlig i år. Uheldigvis for meg ville ikke pasienten ha noe som helst med en medisinstudent å gjøre.

Yearning. Dette fantastiske, engelske ordet jeg har blitt veldig glad i dette året. Som en venn sa det: “det ligger så mye mer i det ordet enn andre ord kan beskrive”. Så sant som det er sagt. Gjør heller ikke noe at dette er tittelen på en minst like fin låt.

Zoo. I Kina dro jeg og Espen til Beijing Zoo for å se på alle de fine dyrene. Jeg tror kanskje vi var der i maks en halvtime, for etter 15 minutter begynte jeg å gråte. Makan til dårlige forhold for dyr skal du lete lenge etter. Jeg fatter ikke at menneskene som jobber på sånne steder kan forsvare dyrenes ve og vel på noen som helst måte.

Ærlighet. Jeg mener å huske at jeg nevnte dette i tidligere årsoppsummeringer også, men det kan altså ikke sies for ofte; ærlighet varer lengst. Ingenting er mer provoserende enn mennesker som juger deg rett opp i trynet og ingenting er mer tilfredsstillende enn å vite at noen alltid forteller deg sannheten. Jeg tilhører siste gruppe; du får alltid høre sannheten fra meg.

Øye. Mulig det er fordi mine egne øyne er så utrolig teite, men etter min tid på øyeavdelingen i vår innså jeg at øyet er kult. Øyet er spennende. Jeg fikk til og med øye på muntlig eksamen (med eksaminatoren jeg hadde bedt universet om å ikke få), og jeg tar det som et tegn at det gikk bra.

Åre. Jeg dro i år igjen til Åre (skisted i Sverige) sammen med de andre medisinstudentene. Vi som ikke står slalåm hadde store planer om å komme oss ut på langrennski for å få svetta ut litt av ølen inntatt dagen før. Åre 2011 ble “dessverre” kjent som året der vi dro med ski på toget tur/retur uten å ha brukt dem én eneste gang. Dette kan ha noe å gjøre med innpåslitne svensker, tryning i mølje på Siri, stjålen taxitur og skoen som ingen vet hvem tilhørte.

Jeg velger å ikke være trist for at vi ikke har noe snø, men heller glede meg over alle joggeturene i vårvær jeg får. Det er jo tross alt veldig fint løpevær når det er 7 grader og bar bakke.