Innimellom slår det meg

Innimellom slår det meg at jeg er tilbake i Trondheim. Jeg er tilbake på plassen der folk har samme morsmål som meg og der maten i kantina er fem ganger dyrere enn den i Tyskland. Jeg er tilbake der jeg vet hvilke brostein som er løse og der skoleveien egentlig er en halvtimes gratis terapi.

Innimellom slår det meg hvor vanvittig glad jeg er for å være tilbake. For å vandre gatelangs i alt fra snøstorm til solskinn med fuglekvitter attåt. For å se Byåsen lyse så fint når du en sen kveld går hjem over Elgeseter bro.

Innimellom må jeg sette meg litt tilbake og bare nyte det hele. Jeg nyter å være på forelesning med verdens beste jenter der vi deler kaffe med hverandre og ler av  ting ingen andre i hele verden ville funnet morsomt. Jeg nyter å ligge henslengt i en sofa sammen med verdens beste gutter og ha Transformers-maraton mens vi ler av ting ingen andre i hele verden ville funnet morsomt. Jeg nyter å sovne i egen seng, på eget rom, mens lettere berusede folk vandrer glade forbi i veita utenfor. Jeg nyter å våkne opp i egen seng, på eget rom, mens verden utenfor ennå sover.

Innimellom tenker jeg på at jeg aldri hadde kunnet nyte alt dette, hadde det ikke vært for at jeg dro på utveksling. Jeg hadde ikke satt slik pris på hverdagen nå om jeg ikke hadde bodd et halvår i utlandet og opplevd noe helt annet. Jeg hadde mest sannsynlig bare levd livet mitt med de samme rutinene som alltid, uten denne mer eller mindre konstante følelsen av å være hjemme.