Med meg for alltid

Jeg har i mange år hatt lyst til å ta en tatovering, men ventet med det. Når man skal ha noe på kroppen sin for resten av livet er det på en måte greit å være sikker i ditt valg. Jeg er for eksempel veldig glad for at jeg ikke har en tribal rundt overarmen eller navnet til min ungdomsforelskelse nederst på magen.

Jeg var på nippet til å tatovere meg da jeg bodde i Tyskland (jeg hadde til og med snakket med tatovøren og bestilt time), men jeg hadde hele tiden en følelse av at dette ikke var riktig. Jeg var ikke fornøyd med måten tatovøren ville lage tatoveringen, og så ikke for meg å ha hele leggen dekket med en DNA-tråd (han var nødt til å lage den stor for at de skulle bli fin). Enden på visa ble at veldig usikre Pia ringte og avbestilte hele greia. Da jeg på torsdag var innom tatoveringsstudioet her i Trondheim var jeg derimot sikker. Veldig sikker. Og nå er de med meg for resten av livet, disse ordene som har betydd så mye de siste årene.

Lev i nuet, folkens. Det er så bortkastet å bekymre seg for fortiden og fremtiden.

(Er den ikke fiiiiin? Jeg er helt forelska.)