Guttene var på trening i dag, og jeg gjorde min plikt som kvinne og lagde ferdig middagen til de kom hjem. Flaks for dem så er jeg litt gutt selv, og fant ut at hamburger og pommes frites passa ypperlig på en torsdag. Da jeg var ferdig å kokkelere var jeg så fornøyd med resultatet at det definitivt kunne karakteriseres som et blog moment (TM), så her har dere resultatet:
Om ikke dette kunne ha solgt flere tusen burgere som McDonalds, veit ikke jeg!
Sånn ellers enn det så fant jeg ut at til tross for at vi kun bor to mennesker i denne leiligheten, er kjøleskapet vårt ganske godt representert fra ketchup-hylla på Rema. Ikke vanskelig å tenke seg hvordan vi lager spaghettisaus her i gården.
Jeg er en de ganske så få som er igjen av rasen “julejomfru før 1. desember”. Vi er en rase som med årene har blitt mindre og mindre, men jeg står på krava og nekter å bøye meg for noen som helst. Det som er greia er at jeg ikke rører noe som helst som har med jul å gjøre før 1. desember. Jeg spiser ikke pepperkaker, jeg drikker ikke julebrus, jeg kjøper ikke melk med nisser på og jeg spiser i alle fall ikke julemat!
Dere kan da tenke dere hvor vanskelig det da til nå har vært å forbli julejomfru. Folk har med seg pepperkaker på skolen fra og med oktober. Julebrusen kom i butikkene i begynnelsen av november, og det eneste man får bestilt til julebord er julemat. Jeg blir egentlig både ledd av og himla med øynene til sånn som jeg holder på.
Men! Plutselig kom dagen. Tirsdag 1. desember. Jeg satte meg inn i bilen til Chris Reas “Driving Home For Christmas” og smilte fra øre til øre. Jeg inntok julebrus og pepperkakker sammen med Finest mens vi så på The Nightmare Before Christmas, og jeg åpna luke 1 i sjokoladekalenderen. Tro meg, det er så himla mye bedre å vente til 1. desember med jula, for da blir alt så mye mer spesielt og koselig!
Beklager dårlig bilde, kameraet mitt synger litt på det siste verset osv.
Helt til slutt må jeg få legge til at verdens beste julebrus heter Hamar og Lillehammer Julebrus, og sånn er det med den saken!
… jeg har bare vært veldig opptatt siden fredag. Siden sist har jeg..
Vært på hyttetur med klassen til Oppdal. Der..
.. hadde vi mimelek.
.. gikk vi tur i det fantastiske fine vinterværet.
.. ble vi ganske sjokkerte da vi fant hytta til Røkke.
Med andre ord: hyttetur er og blir en huge success, særlig når man drar sammen med et så fantastisk kull! Etter å ha sovet en natt i sin egen seng bar ferden videre mot Nordmøre og pilotprosjekt i regi av Kreftforeningen og Pustepilotene (medisinstudentenes organisasjon som driver med antirøykearbeid blant unge). Vi har brukt de to siste dagene på undervisning, svele-spising på ferge, mye latter, beskuing av fantastisk norsk natur og en heidundranes bra roadtrip.
Nå er jeg sliten, sliten, sliten. Heldigvis er det 1. desember! Endelig har jeg lov til å spise pepperkaker, drikke julebrus, begynne med julegavene og høre på julemusikk.
Christine overtalte meg i dag til å være med bort på ferdighetslabene til medisin NTNU for å øve på noe gøy. Vi skal egentlig ikke lære dette før tredjeåret, men jo før, jo bedre tenker nå vi. Hva er det snakk om her? Ingenting annet enn… intubering! Hvor awesome er ikke det? Vi får selvfølgelig ikke øve på spesielt levende mennesker helt ennå, så det å begynne med dukker er en veldig god start.
Etter å ha fått gode instruksjoner, brukte jeg på første forsøk ganske så lang tid, men når jeg først fikk det til, så fikk jeg det til. Igjen: awesome. Jeg lar bildene og filmene tale for seg selv:
Ja, det er faktisk akkurat sånn du ser det på ER.
Vi måtte jo prøve å gjøre det realistisk. Eller.. ?
Å jadda, vi har teken!
Jeg er så himla fornøyd med å være medisinstudent! Det at vi får lov til å øve på dette, for så å gjøre det i praksis seinere er noe av det mest awesome av alt som er awesome.
Vi har alle hatt dem; dagene der vi føler oss forferdelige fra innsiden til utsiden. Uansett hva folk sier eller gjør for å muntre deg opp hjelper det ikke, og du har mest lyst til å forsvinne fra jordas overflate til ting er bra igjen. I dag er en sånn dag. For min del tror jeg det er en blanding av “herregud-embryologien-er-så-vanskelig-og-jeg-skjønner-ingenting-og-det-er-snart-jul-og-alle-leser-så-mye-mer-enn-meg-og-jeg-strekker-ikke-til-og-jeg-kommer-aldri-til-å-bestå-andreårseksamen-å-herregud” pluss en god dose lite søvn.
Heldigvis (?) har jeg hatt slike dager før, og vet derfor at det går over, forhåpentligvis i løpet av natta en gang. Fram til da er det bare én ting å gjøre:
Skifte sengetøy, fylle rommet med duft-telys fra IKEA og begynne på “Harry Potter and the Philosopher’s Stone” yet again.
Jeg har aldri vært en person som har vært flink til å lage mat. Aldri. Men, som så mange andre som flytter ut hjemmenfra ble jeg også nødt til å begynne å lage mine egne middager. Det har for det meste gått i ting som ikke tar mer enn 20 minutter å lage, og jeg har trivdes godt med det. Mat som krever mer involering har kun blitt laga om det har vært til en spesiell anledning; bursdag/venninnekveld/besøk etc.
Nå har derimot det utrolige skjedd. Jeg fikk så innmari lyst på hjemmelaga pizza for noen uker siden, og googla etter oppskrift. Jeg fant en utrolig enkel en og tenkte at “hey, det skader ikke å prøve”. Til min store overraskelse var deigen utrolig lett å lage, og ikke nok med det: den ble himla bra også! Myk og luftig og god og fin og alt det der. Til og med Mikkel, som egentlig ikke er så glad i hjemmelaga pizza (ja, han er helt på tur) syntes at min pizza smakte godt, så du kan tro jeg var fornøyd.
Noen uker har gått, og jeg har lagd den samme deigen minst fire ganger, og synes fremdeles at det er enklere enn enklest og at pizzaen smaker digg. Vil dere ha oppskrifta? Dere får den uansett:
Du trenger 7 dl mel, 1 dl olje, 1 ts salt, 1/2 pakke gjær og 3 dl lunka vann.
Bland vannet og gjæren sammen først, før du heller oppi det andre i random rekkefølge. Trenger du mer mel – bruk mer mel. Sett det hele til heving på et varmt sted i rundt 20 minutter.
Hell på litt mer mel og kjevle ut. Jeg lagde en litt større oppskrift i dag og fikk dermed hele to deiger. (Ja, colaflaske funker utmerka som kjevle.)
Legg på det du vil ha av fyll og ost, og sett det hele i ovnen på 225 grader i 12-15 minutter.
For en ukes tid siden var jeg med på et prosjekt av Thomas Moen som gikk med på å ta bilde av seg selv og hånda si, der man hadde skrevet sitt budskap til verden i håndflata. Nå er prosjektet avslutta, og Thomas har laga en video. Det er så himla mye fint her!
På vei hjem fra Samfundet i går stakk vi innom Burger King for å kjøpe vårt nattlige måltid. På vei ut gikk vi forbi bordet der ketchup, salt og pepper ligger, og vi tok selvfølgelig med litt. Litt mye, faktisk. Egentlig så tok vi med utrolig mye. Faktisk så tok vi med oss hele 138 pakker ketchup, 251 poser salt, 39 poser pepper og 10 sugerør.
Ja.. Det var faktisk en del.
Heldigvis er vi begge godt oppdratt, så den vonde klumpen i magen vokste seg bare større og større i dag tidlig. Det endte selvfølgelig med at vi pakka sammen ketchupen og saltet og gikk tilbake til Burger King.
The walk of shame fikk i dag en ny betydning.
Vel framme fikk vi etterhvert huka tak i ei fra betjeninga, som kun responderte med å le høyt og lenge. Vi senka skuldrene og pusta ut, for vi hadde sett for oss politianmeldelser og det som verre er.
God samvittighet og lettelse.
Dette blir bare enda en av de etterhvert så mange morsomme historiene vi har å fortelle barnebarna.
Det går mange rykter om at medisinstudenter finner på mye rart for å kurere (eventuelt forebygge) fyllesjuke. Ett av ryktene som de fleste har hørt om er at det å få intravenøs væske virkelig gjør susen. Vi har i lang tid prata om å teste ut dette, og i går fikk vi sjansen:
Først: sette venekanyle på hverandre. Dette har vi gjort flere ganger før, så vi begynner endelig å få litt teken.
Ferdigstukket og klare til fest. Posene med væske kalles Ringer, og inneholder mange forskjellige ioner i tillegg til vann. (Julenisseluene er på fordi vi egentlig skulle på juleblot (medisinfest), men det ble det ikke noe av.)
Neste trinn i prosessen ble da å innta en viss mengde alkohol. Dette ble gjort sammen med gode, gamle Gullrekka og fine venner. Etter noen øl, mye latter, irritasjon over Roberta from Spotify og enda mer latter bar turen til Samfundet. Etter litt mer øl, mye latter og irritasjon over at de igjen har satt opp ølprisene bar turen hjem igjen.
Nest siste trinn ble å leke MacGyver, henge opp Ringeren i gardinstanga, feste på slangen, stille inn drypphastigheten og så sove. Det gikk faktisk overraskende greit å sove med en slange festa til kroppen, og vi satte på vekkerklokka klokka 07:00 for å våkne og sjekke at alt var i orden.
Alt var i orden både klokka 07:00 og etterpå, og rundt klokka 11 var all væska gått inn. Da kommer det store spørsmålet og siste trinn i prosessen:
Funka det?
Dette er egentlig litt vanskelig å svare på. Både Christine og jeg føler oss ikke heeelt i slaget; hodet verker og vi er ganske så slitne. Spørsmålet er da om vi ville ha vært enda verre uten Ringer i årene, og jeg tror svaret på det er ja. Med andre ord: vi velger å tro at det funka!
.. literally. I dag var det igjen duka for disseksjon, og på ett av preparatene fant vi det største hjertet jeg noengang har sett. I ekstase over at det var så kult fikk jeg det for meg at dette var det høyst nødvendig å få tatt et bilde av, sånn at jeg kunne blogge.
Dette er virkelig stort. Et normalt hjerte er på størrelse med en litt stor knyttneve, men dette tar jo bare kaka.
Dette er noe av det jeg synes er best med medisinstudiet: vi får se på, ta på og grave rundt i alt vi leser om i bøkene våre. Vi skjærer i muskler og graver rundt nedi bekkenet, vi knekker av kragebein og deler lungene i to. Det at noen mennesker der ute velger å donere kroppen sin til oss er ubeskrivelig bra, for ikke å snakke om viktig. Vil du ha en lege som egentlig ikke veit hvordan ting ser ut in real life? Det vil i alle fall ikke jeg.
Pia: “Man ser jo helt tydelig at denne streken i midten forårsaker pasientens plager.”
Christine: “Øh.. jeg trodde vi bare stod her og pekte på denne røntgen-tingen for å se kule ut, jeg?
Posted by Pia 
Posted by Pia 
Posted by Pia 
